Seiling er i vinden – bokstavelig talt – og særlig på Sørlandet er det mange som ønsker å lære seg seiling i ung alder. I tråd med dette leser vi at Arendals Seilforening satser på innkjøp av tomannsjoller for å få fart på klubben. Men er en slik tomannsjolle egentlig den beste måten å komme i gang med seiling på? Her skal vi se på noen fordeler og ulemper ved denne typen båter.

Tomannsjollen i et nøtteskall

Kort fortalt er en jolle en liten seilbåt som er helt åpen. Ofte tenker vi selvfølgelig på en jolle som et redningsfartøy – man går i jollene når skipet synker. Men en seiljolle kan i seg selv være et interessant fartøy med morsomme egenskaper som seilbåt. Slike joller har nesten uten unntak grunn kjøl, de sitter med andre ord ikke veldig dypt i havet. De er flate bak og er bare ca. 2–4 meter lange, eller 6–12 fot for å bruke seilerspråket. Noen større joller kan imidlertid være helt opp til 20 fot.

Noen har kanskje hørt om optimistjoller, dette er de aller minste jollene som brukes av små barn som skal prøve seg på seiling. Etter hvert kan man seile to og to i en tomannsjolle, som ofte både har forseil og spinnaker eller gennaker. Ofte vil en av besetningen henge delvis utenfor båten i en såkalt trapez. Fysisk krever det med andre ord sitt å bemanne en tomannsjolle. En mulighet er også å ha uteriggere for øke vektforskyvningen ytterligere i konkurranseøyemed.

Konkurranser i tomannsjolle

I en typisk 470 tomannsjolle med bermudarigg, som brukes til å konkurrere i OL, er det svært viktig å ha lav kroppsvekt samtidig som man må være i god fysisk form. Det er sjelden at utøvere over 70 kg hevder seg i denne klassen. Et unntak er Malcolm Page, som har to OL-gull. Han veide på topp 71 kg, og det med en høyde på 185 cm.